Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har tilbragt på denne foringsplassen Hundrevis av timer er det definitivt. Kanskje tusen. Skogen den ligger i tilhører gården der min mor vokste opp, og jeg husker godt turer for 30-35 år siden da Morfar tok meg med dit for å lete etter elg og fugler. Morfar var mest opptatt av det jaktbare viltet, men for meg var allerede da blåmeisen en av favorittene! Skogen er blandingsskog, og er hjem for fugler som er tilknytta både granskog og løvskog.
En foringsplass tiltrekker seg derfor mange forskjellige fuglearter, og ved å flytte maten bare noen meter kan bildene herfra endre inntrykk totalt fra år til år – eller fra dag til dag, for den del. Om høsten er farger både på blader, lav og mose intense, så på denne tida av året lokker jeg gjerne fuglene til den mer fuktige delen av furuskogen – der mose og lav trives best. Kvisten blåmeisen sitter på tilhører et rotvelt som er så gammelt, at både mose og begerlav har hatt tid til å vokse her. Jeg har lenge sett for meg bildet der lav, moser og meiser lever i skjønn forening, så det var et stort øyeblikket da blåmeisen endelig landet der jeg ville ha den.
